Det heter på Mo.
I Mo i Rana.
På Mo.
På.
På!
Det sitter langt inne. De innfødte ler når jeg sier "i Mo".
Men har jeg begynt å tulle med sånt går det alltid i krøll. Som m. gastrocnemius, som jeg insisterte på å kalle gastrocnemicus frem til slutten av 4. semester på fysio. Eller navn noens navn.
Tull sitter. Er det slik at selvtillit er en viktig del av lagring av data i hjernen? For jeg husker mange andre ting, rare ting. Som at Ella ventet med å pakke inn i skapet sitt på Tomb til jeg kom, for at det ikke skulle bli dårlig stemning. Det er 11,5 år siden.
Men at det heter "på Mo" sliter jeg med.
Kanskje det sitter nå, som jeg har tullet med det?
2 kommentarer:
Var det ikke akkurat det der jeg også rotet fælt med, altså ikke gastrocnemius, men Mo...?
Du har tulla litt med ord fra du var liten. Du kalte logopeden for lokomopeden f. eks. Men bare fortsett, det kan bli riktig artig etterhvert!
Mamma :)
Legg inn en kommentar