Øredobber til besvær

På vei til årets julefeiring i nord hadde jeg kjøpt meg noen nye øredobber, (sånn går no minuttan på flyplassen.) Siden jeg er så utrolig praktisk hadde jeg tatt med en liten veske til å ha mobil og lommebok i. I denne ble øredobbene lagt. Så var vi i landet der friheten råder, og jeg skulle bruke de eminente øredobbene, men finner dem ikke. Leter litt rundt omkring, men finner dem ikke. Tenker på min storesøsters stadige overbærenhet over at jeg roter bort ting, trekker på skuldrene og tenker at ting har en tendens til å dukke opp, bare vent, jeg finner det nok.

Julaften dag, jeg er skikkelig irritert på meg selv fordi jeg ikke finner de sabla øredobbene. Så kommer jeg på at jeg har lett etter en liten pakke med silkepapir, men de ligger jo i den lille sorte vesken! Jeg leter i hele det Schrøder Elvikske hjem, men ingen øredobber og ingen veske er å finne. Rådfører meg med svigermor, svigerbestemor, mann, ingen har sett noe. Jeg er nær ved å gi opp, og er skikkelig irritert over at jeg ikke kan klare å holde orden på ting. Klager litt til svigermor på kjøkkenet, og så kommer Kristine Marit (svigersøster) inn, har nettopp vært hos han Jon (kjøpmannen på øya,, red anm) : "Å, nei! Leter du etter en sort veske? Hva var i den? Et par øredobber og en lipsyl?" Jeg nikker forsiktig på hodet.

Det viser seg at Kristine på en eller annen måte har fått den opp i bagen sin på vei fra Bodø, og da hun finner den er hun overbevist om at det er søsteren til kjæresten sin. Flaut nok, så hun raste avgårde og holdt igjen postmannen på trappa til han Jon, sånn at hun akkurat rakk å sende den med posten før den gikk... Så nå ligger veska med øredobbene på lillehammer.

We are going down..

Jeg har blitt, som Øystein sier "slitsomt opptatt av helse" mens jeg har gått på fysioterapi. Kanskje sant, men det betyr jo at jeg lærer, tenker jeg. En ting jeg har lært skikkelig godt er at det er viktig å bevege seg.

I mange år har den forventede levealderen i Norge gått opp. Det er bra, det betyr at vi gjør mye riktig. Det tragiske er at vi nå beveger oss så lite at levealderen vil synke hvis vi ikke gjør noe. Det er ikke snakk om å betale i dyre dommer for å trene på SATS eller Elexia, men å gjøre små forandringer i hverdagen. F.eks: ta trappene i steden for heis, å gå en liten tur hver dag, nå i juleferien har vi jo tid til det.

Dagens tips

Du må ikke finne på å være for tynn! Så er det kanskje greit at noen treningssentere holder prisen like tett til brystet som en statshemmelighet. Og det er jo greit nå før jula setter inn, at det ikke er krise å ha litt ekstra.. Forskning viser nemlig at dersom du er litt lubben lever du lenger. Det er da snakk om de som er over normalen på den fantastiske indeksen BMI.

Så moralen er: Spis! -men ikke glem grønnsakene. =)

Jeg skjønner ikke..

Det er mye jeg ikke skjønner, men jeg kan ikke skrive alt her. Men i dag er det dette:

Hvorfor bruker VG og andre aviser blder som er sladdet? som dette jeg har hentet på vg.no. Det er jo ikke noen nyhetsverdi for meg å se på dette bildet av en som ikek er mulig å kjenne igjen.



To alternativer:

1. De vil vise at det er en hvit mann, - eventuelt en kvinne som har vært litt uheldig med hårveksten i ansiktet.
   
2. De er stolte av at de har sett bilde av den slemme mannen. Nei, forresten, vi kan ikke si at han er slem før han er dømt. 

Voksen?

I dag er det førstemann til å forbli ung. Kvinner på 55 år kaller seg "jente". Da begynner jeg å lure.. Når er man egentlig voksen?

Er det når en blir konfirmert? -Nei, det var for 70 år siden. Når en blir 18? -kanskje for 40 år siden.. Når en gifter seg? -Ikke nødvendigvis. Når en får barn? Nei, det er mamma et godt eksempel på at ikke er grensen. Når en tør å være barnslig? Nei, da er man jo voksen som 3-4 åring, og det er litt drøyt.

Min definisjon: Når en ser at det snør og tenker: "Æsj, nå må jeg måke snø".